Jeg har flyttet bloggen min over til en annen bloggplattform. Hvorfor? Fordi blogg.no er ute på blåbærtur i ørkenen stadig oftere. Jeg er å finne her.

Selv om jeg ikke blir å blogge mer her, så vil jeg fortsette å lese bloggene til dere som er på vennelisten min. Vit at jeg leser selv om jeg ikke kommenterer.

Husk; fra nå av er jeg å finne her.

..

Jeg sitter her. Spenstig innlegg.

Edit: Nå ligger jeg. Jeg har ligget her siden jeg la meg ned.

Edit (igjen): Nå sitter jeg. I en annen seng. I sta lå jeg. I en annen seng. I Ida's seng. Nå sitter jeg i min seng. Som jeg låner. Snart skal jeg legge meg ned.

Edit (igjenigjen): Nå ligger jeg. I min seng. Som jeg låner. Elise ved min side. Ida tvers over der igjen. Nå ligger jeg. Nevnte jeg forresten at jeg ligger?

Ahah, herregud..

Edit (igjenigjenigjen): Nå ligger jeg. Ute. I sta satt jeg. Inne. Da spiste jeg grøt. Grøt med soyamelk. Nå ligger jeg. Ute. Elise ved min side. Ida tvers over der igjen.

Herregud, jeg er så kul. Kødda..

..

Jeg har i over én uke prøvd å holde humøret oppe. Jeg har holdt alle vonde følelser på avstand. Jeg ble sliten, men jeg ga meg ikke. Jeg fortsatte. Jeg fortsatte til det uendelige. Jeg fortsatte til jeg ikke maktet mer. I hele dag har jeg vært preget av sinne. Jeg har irritert meg over den minste ting, og jeg har følt at alt har gått imot meg - absolutt alt. Hvordan vil jeg komme meg videre i livet om alt går imot meg?



..

Jeg har i mange dager nektet vonde følelser adgang. Jeg har holdt alle vonde følelser borte, og ikke gitt utslipp på dem. Når jeg har kjent at vonde følelser har begynt å komme, har jeg gjort alt for å unngå dem. Det er kanskje bra til tider, men i lengden er det fryktelig dumt. Hele prosjektet mitt resulterte i at jeg ble helt ødelagt - på fysisk vis. Hodepine, smerter i kroppen, utmattelse osv. Jeg er fullstendig utslitt..

..

Ekstremt random bildet, haha

Jeg prøver å se på det gode i livet, men det er litt vanskelig. Jeg prøver, og det er det viktigste.

..



Avslapning. Venner. Bollebaking. Druer. Tantebarn. Gode samtaler på facebook. Gode samtaler regjert av dårlig humor. Glede. Forventninger. Livet.

..

"Håpløshet. Tristhet. Sinne. Frustrasjon. Tomhet. Frykt. Tanker jeg overhode ikke bør tenke - drastiske tanker." - det krevde så mye av meg å si det rett ut til psykologen i dag, i hvert fall det siste. Men jeg gjorde det, og jeg tør å påstå at jeg er stolt.

Jeg har hatt noen utrolig tøffe dager. Omverdenen rundt meg har kun vært svart og dyster, og jeg har ikke sett et eneste lys. Fram til i dag. Dagen er grei.

Jeg har satt meg et mål. Om jeg vil klare det, vet jeg ikke, men jeg skal i hvert fall prøve. Jeg skal sette opp en plan - en plan full av motivasjon. Framtid, familie, venner, utdanning, glede, håp.

Det er vanskelig å se håpet, men jeg vet at det er der. Jeg sier jo til alle at det alltid finnes et håp, og først nå har det gått opp for meg at det må finnes for meg også - selv om jeg ikke alltid kan se det. Og jeg vet at jeg ikke fortjener å ha det vondt. Jeg vet at jeg fortjener bedre. Jeg vet at jeg vil komme meg gjennom denne prosessen. Jeg vet at jeg vil ende opp sterk.



Jeg har så mye godt å se fram til, så hvorfor skal jeg da ødelegge det ved og ikke jobbe meg framover? Jeg må jobbe, prøve og kjempe - kjempe med nebb og klør. Og jeg skal klare det - JEG SKAL!

Tur til Australia. Tur tilbake til USA. Danne familie. Utvikle de vennskapene jeg har. Utvikle nye vennskap. Hoppe i fallskjerm. Stå fram som er sterk person. Leve livet.

Det er så mye jeg kunne ramset opp, men disse tingene skal jeg prioritere først. Jeg gleder meg.

Selv om jeg blir å jobbe hardt, så vil jeg ha dårlige dager. Jeg vil våkne opp med en sterk depresjon, eller jeg vil bli trist på grunn av noe som skjer. Men da må jeg bare prøve å komme meg litt oppover på stigen. Jeg vil dette tilbake mange ganger når jeg kommer litt nærmere mål, men jeg skal ikke gi opp. Når jeg har kommet litt nærmere mål, så må jeg jo klare å komme meg litt lenger - selv om jeg detter tilbake.

Jeg skal klare dette - jeg SKAL! Jeg skal bli en sterk person. Jeg skal stråle av glede. Jeg skal kunne erklære meg selv som lykkelig. Jeg skal få det bra. Jeg fortjener det.

..

..

Jeg.. jeg orker ikke mer..

..

I natt hadde jeg en drøm. En merkelig drøm. Men det føltes godt. Jeg drømte at jeg var i et rom der ei fra klassen på ungdomsskolen var. Hun var den jeg fryktet mest av alle jentene på hele skolen, og hun var verst til å mobbe. Jeg mislikte henne, og misliker henne sterkt. Jeg hater henne ikke, slett ikke. Kanskje hadde hun det ikke så greit selv? Ikke vet jeg, men det gikk i hvert fall utover meg.

Tilbake til drømmen. Jeg var ikke i samme rom som henne fra starten av. Da jeg kom inn i rommet, så var hun der fra før av. Hun satt der med noen nære folk av meg. Jeg fikk panikk. Men hun var så hyggelig. Hun var så snill og koselig. "Hvorfor i all verden oppfører hun seg så hyggelig nå?", tenkte jeg bare. Hun snakket til meg med en vennlig stemme. Jeg ble såret, sint og frustrert. Jeg kunne ikke bare late som om ingenting hadde skjedd.

"HVORFOR I HELVETE ER DU SÅ HYGGELIG NÅ? I TRE HELE ÅR MOBBET DU MEG PÅ UNGDOMSKOLEN, OG HELE SKOLEN SAMARBEIDET MED DEG. PÅ GRUNN AV DEG, HAR JEG I LANG TID GÅTT RUNDT MED SELVMORDSTANKER. PÅ GRUNN AV DEG, HAR JEG SLITT MED DEPRESJON I MANGE ÅR. PÅ GRUNN AV DEG, HAR JEG HATT ET LITE SNEV AV SPISEFORSTYRRELSER. PÅ GRUNN AV DEG, ER JEG TOTALT ØDELAGT!" - jeg skrek det rett i ansiktet hennes, vendte ryggen mot henne, og gikk. Så våknet jeg.



Hva denne drømmen betyr, vet jeg ikke, men jeg vet i hvert fall at jeg følte meg litt lettet etter at jeg hadde sagt hva mobbingen hadde gjort med meg.

..

Det er så rart å se tilbake på tiden. Se på hvordan alt har utviklet seg. Jeg har vokst med en mor som aldri har vært særlig sosial med resten av familien. Hun har alltid holdt seg unna når vi andre i familien har gjort noe sammen. Det at jeg ikke har noen gode minner med min egen mor, er veldig sårbart. Jeg kan se tilbake på barndomsårene mine, men komme fram til veldig lite. Jeg husker at jeg ofte ble kjeftet på av moren min. Jeg klarer ikke å komme på noen positive hendelser med henne. Jeg kan love dere at det er veldig sårbart.

Jeg har aldri hatt et godt forhold til moren min. Jeg har alltid bare vært en som var der - ikke noe mer. Broren min fikk all oppmerksomheten, og søsteren min fikk all dritten. Jeg bare var der. Jeg var luft. Inntil videre. Plutselig var den jeg som fikk all dritten. Forskjellsbehandling, kjefting og hele den regla. Plutselig var unngåelse sentralt. Foreldrene mine hadde da flyttet fra hverandre. Jeg bodde hos dem annenhver uke, noe som kun fungerte i noen måneder. Da jeg var på skolen, var moren min hjemme. Da jeg var hjemme, var hun på jobb. Det virket nærmest som om hun prøvde å unngå meg. Etter dette flyttet jeg fra henne, og har ikke bodd der siden. Dette er nå to år siden. Jeg snakket med henne en sjelden gang, helt til hun plutselig droppet meg. Hun droppet meg. Hun valgte penger fremfor sin egen datter. Dette stakk meg hardt inn i hjertet - langt inn i hjertet. Jeg trodde ikke det jeg fikk høre. "Har hun virkelig droppet meg?", var et spørsmål som gikk om og om igjen i hodet mitt. Jeg var ødelagt.



Jeg pleier aldri å nevne noe om familien min på bloggen. Om jeg nevner noe, så er det som regel et lite glimt om pappa - ikke noe mer. Jeg har så mange gode grunner til å la være snakke om familien min, men samtidig bør jeg lufte tankene.

Familien min var en gang i tiden er lykkelig familie. Omverdenen trodde i hvert fall det. Lykkelig? Langt i fra. Det er så mye jeg kunne ha fortalt dere, sånn at dere kan forstå at det ikke har vært så lett å vokse opp i min familie, men jeg kan ikke. Ikke over bloggen. Hvem som helst kan lese det, og jeg vet selvfølgelig ikke hvem alle er. Og for alt jeg vet, så kan noen jeg kjenner, lese dette. Derfor tør jeg ikke å gå for detaljert inn på dette med situasjonen i familien min. Alt i alt, så har jeg ikke lenger noe som kan kalles en familie. Det er grusomt å si det, men det er bare sånn det er.

Når jeg ser på folkene jeg har rundt meg, så ser jeg at det egentlig er ganske få. Jeg har bestevenninnen min, og hun betyr alt for meg. Jeg har to til som betyr ufattelig mye for meg. Disse tre er vel de jeg har hjemme. Jeg har flere, men de klarer jeg ikke å snakke med. Jeg klarer ikke å snakke noe særlig med de andre heller, men det er disse jeg stoler på. Jeg har pappa, men han snakker jeg ikke så mye med når det gjelder problemene mine. Han forstår ikke. Og for ikke å nevne dere. Dere har virkelig fått en plass i hjertet mitt.



Egentlig vet jeg ikke hvor jeg vil med dette. Kanskje er det bare en eller annen vekker for meg selv. Ikke vet jeg. Jeg vet i hvert fall at jeg må jobbe mye med dette framover. Det er først nå jeg har innsett hvor hardt dette faktisk har gått inn på meg.

..

Påsken så langt har vært ganske grei. Det har vært perioder der jeg har vært ganske nedfor, men det har som regel gått over. Dessuten vil jeg jo ikke at besteforeldrene mine skal se meg så nedfor, og velger derfor å skjule det. Det er vanskelig, virkelig.



Til tross for at påsken har vært grei, så går det helt jævlig nå. Alt er bare så tungt og svart. Jeg føler at jeg blir omringet av tykke og mørke skyer - dystre skyer. Jeg vet ikke hva som skal til for å bryte gjennom de skyene. Jeg vet bare at jeg ikke vil klare det på egenhånd.

..

Jeg sitter med en spesiell følelse. En følelse jeg ikke kan beskrive. En følelse jeg ikke har kjent mye til. Men den er god - veldig god. Jeg føler meg så innmari heldig. Heldig som har dere lesere. Alle de gode ordene dere gir meg - det gjør meg så godt. Ufattelig godt. Jeg vet jo ikke hvem dere alle er, men jeg vet at dere er fantastiske alle sammen. Og noen av dere har jeg litt kontakt med, og jeg må med hånden på hjertet si at jeg har blitt så utrolig glad i dere. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg å ha dere. Dere gir meg håp.

Dere er så fantastiske alle sammen - aldri tro noe annet!♥

..

Tromsø er flott. Det er kaldt, men flott. Det er så deilig å være her. Jeg kan slappe fullstendig av uten å tenke på skole eller andre bekymringer. Fantastisk.



Jeg skal forresten til byen i morgen, alene. Hvis noen vakre mennesker er i Tromsø, så vil jeg gjerne møte dere. Dere kan vel ikke si nei til å møte en kjendis? Haha, jeg kjeder meg.

..



Da bærer det videre til Tromsø. Tjohei!

..



Startet dagen med et humør som var relativt greit. Går mot slutten av dagen med et humør som er veldig svingende. Sinne har jeg uttrykt en del av, for å si det mildt.

..



Jeg har det egentlig helt greit. Jeg har fått sovet ut, og jeg er egentlig glad for at jeg var med til London. Mye av det vi var på, var enten morsomt eller spennende, så jeg angrer ikke når det kommer til akkurat det. Det skjedde noen ting som det ble konflikter ut av, men det får bare gå sin gang. Og nei, det er skjedde ikke noe "farlig" - verken med meg eller andre, bare noen kommentarer og slikt.

..

Londonturen er endelig overstått - endelig. Det var virkelig godt å komme hjem igjen. Jeg angret i flere dager før avreise, angret på selve turen, og angrer nå. Jeg angret litt på turen, og litt nå.

Turen har vært utrolig slitsom. Det har vært så innmari mye å gjøre. Vi gikk utrolig mye, og det var aktiviteter fra morgen til kveld nesten hver dag. Langt mer aktivitet enn det jeg er vant til.



Selv om turen har vært slitsom, så har den vært ganske grei også. Kanskje ikke fult så grei når hele klassen var samlet, men da jeg kunne gå alene med bestevenninnen min, så ble alt mye bedre med en gang.

Jaja, dette var bare et lite livstegn fra meg.

..

Da bærer turen videre til London. Wish me luck.

..

I morgen drar jeg til London med klassen. Fem hele dager med en klasse jeg har fått nok av. Fem hele dager med en klasse som tror at jeg har et perfekt liv. Fem hele dager med en klasse som ikke trenger å vite noe. Fem hele dager med masse aktivitet og mange folk. Fem hele dager. Jeg gruer meg..

..

..

De siste dagene har jeg jobbet utrolig mye med skole. Jeg er helt utslitt. I går satt jeg oppe til sent på kvelden pga. en fremføring jeg skulle ha i dag. Skulle egentlig ha den i forrige uke, men fikk den utsatt. Tanken på fremføringen gjorde meg veldig redd og usikker, og jeg gruet meg ufattelig mye. Det resulterte i at jeg sovnet sent i natt, og bråvåknet etter 20 minutter med hosteanfall. Uansett, natten hadde kun to timer med søvn å by på for denne gang. Og når det kommer til hosteanfallet, så begynner jeg å bli skikkelig forkjølet igjen. Passer meg bra, for jeg skal jo bare til London på mandag.

Jeg hadde jo fremføringen i dag. Den skulle vare mellom 15 og 20 minutter. Alt for lenge, spør du meg. Jeg fikk den til å vare i 14 minutter da jeg øvde hjemme, men på grunn av nervøsitet og redsel, gikk jeg alt for fort igjennom under selve fremføringen - selv om det bare var for læreren. Vil ikke en gang vite hvor kort tid jeg brukte. Men det gikk bra. Jeg fikk en ganske grei karakter. Jeg kom meg igjennom det, og det er det viktigste.



Har jeg forresten nevnt at jeg ikke er så flink til å telle? Jeg kan bare telle til tre, så for én uke siden, sa jeg til dere at det var tre uker til neste psykologtime. Men gjett hva? Jeg har plutselig lært meg å telle til fire. Men jeg trenger jo ikke å telle så høyt nå, for nå er det tre uker igjen. Men det går sikkert greit uansett, ettersom jeg skal til London og Tromsø.

Ellers er det vel ikke stort annet å si. Bortsett fra at jeg har ferie nå da. Sett bort ifra klasseturen til London, men jeg teller det som ferie jeg. Og jeg kan jo like gjerne nevne at været er helt fantastisk. I sta sto temperaturen på hele 36 plussgrader - i solen vel å merke, men likevel. 36 plussgrader i solen bare i mars er jo helt vanvittig. Det er liksom det som er normalt om sommeren. For en pangstart på sommeren, sier jeg bare. Og for å unngå at folk skal bli grønne av sjalusi på grunn av varmen her, så kan jeg vel trøste dere med at temperaturen har sunket helt ned til 20 plussgrader, heh.

Jaja. Alt i alt, så ble dette tidenes mest rotete innlegg. Men hva gjør vel det?

..

..

I dag fikk jeg dokumentasjon i posten fra psykologen. Jeg skal ha det med på skolen for å kunne få tilrettelegging. Å lese det som sto skrevet var ikke så veldig lett. Det å se det svart på hvitt var tøft.

Ting går ikke helt den rette veien for tiden. Alt er bare så tungt og mørkt. Det sies at det alltid er et lys i enden av tunnelen, men ikke i denne tunnelen. For flere år siden rotet jeg meg inn i denne tunnelen. Jeg tenkte normalt, og fortsatte bare å vandre mot den andre utgangen. Jeg har vandret så lenge, og møtt utallige utfordringer, men enden av tunnelen er overhode ikke innenfor rekkevidde. Jeg vil tørre å påstå at jeg har kommet fram til enden, men den er sperret. Totalt sperret. Og det er for sent å snu. Jeg kan ikke gå helt tilbake til start igjen. Reisen har vært så lang, og det vil ikke være mulig å komme meg tilbake til der jeg var før.

Jeg har ikke håp i det hele tatt nå. Alt er bare svart og dystert, og jeg vil mer enn gjerne slippe unna alt dette. Jeg trenger å få et utløp. Jeg trenger virkelig å snakke. Jeg vil så gjerne snakke med psykologen min nå. Hadde jeg hatt muligheten til å snakke med henne nå, så hadde jeg sagt alt rett ut. Mest fordi jeg ikke klarer dette alene lenger. Men jeg bør legge vekk tanken om å få snakket med henne. I hvert fall i de to neste ukene. Om to og en halv uke skal jeg tilbake. Gud, jeg gleder meg.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Jeg vil bare slippe unna..

..

Jeg er så sliten..

..

Noen ganger tenker jeg på om det er noe vits i å kjempe videre, eller om jeg bare skal gi opp. Det er ikke alltid like lett å finne svaret på det, men det hender at jeg kommer fram til noe. Som oftest ser jeg på alt som håpløst, og jeg ser ingen grunn til å leve, men en gang i blant har jeg et lite snev av håp - et håp om at jeg kan komme meg ut av den sirkelen jeg har havnet i. Ja, det er utrolig vanskelig tro at det vil skje, men et lite håp er godt å ha.

Når det er sagt, så har jeg ikke håp på noen som helst måter nå. Alt er bare mørkt og tungt, og alt jeg vil, er bare å fordufte. Alt er bare så innmari vanskelig. Jeg er så sliten. Skolen sliter meg fullstendig ut, og jeg klarer ikke å tro at jeg vil komme meg videre i livet bare på grunn av muntlig fremføring og eksamen. At det skal ødelegge for meg, er bare så tragisk.

Jeg vil virkelig forsvinne, tro meg. Jeg tenker tanker jeg ikke bør tenke, men det er ikke lett å skyve de tankene vekk. Jeg vet så godt at jeg har muligheten til å slippe alt dette, og at det forsøket mest sannsynlig vil bli vellykket, men jeg har ikke mot nok. Jeg er redd for å feile. Og jeg er redd for å svikte folk. Jeg har verdens beste venninne, pappa, nieser, tante, onkler og besteforeldre. Hvordan ville de reagert om jeg sviktet de på den måten? Vel, jeg vil egentlig ikke tro at jeg blir å svikte de så veldig mye, men samtidig vet jeg at det ville vært et stort tap for dem.

Nå skal jeg ikke til psykologen før om tre uker. Ja, det er fryktelig lenge uten å ha noen å snakke med, men slik er det bare. Jeg har som sagt satt meg et mål om å være åpen og ærlig, men det er ikke alltid like lett. Det tøffeste jeg har gjort i løpet av de syv månedene jeg har gått til psykologen, er å fortelle om det som virkelig har blitt holdt skjult. Jeg fortalte henne om selvskadingen for litt over én uke siden, og det krevde veldig mye av meg. Nå er det jo ikke så veldig lenge siden jeg begynte med denne selvskadingen, så det er ikke stort å snakke om da. Og nesten hele forrige time snakket vi om dette, noe som gjorde at timen ble 30 minutter lenger enn normalt. Jeg kunne betrygge henne med at det kun er snakk om risping, ikke noe kutt. Målet mitt var bare å få ut den indre smerten, ikke å påføre meg selv sår. Det var i hvert fall det målet var i starten, helt til jeg ikke følte det ble dypt nok. Etter at disse tankene kom, fikk jeg fortalt om det til bestevenninnen min. Da spurte hun meg rett ut om jeg kunne love henne å slutte med det, og jeg sa ja. Et løfte er et løfte, og jeg blir ikke å bryte det. I hvert fall ikke når jeg har lovet min aller beste venn det. Og jeg er sta, så det er ingen grunn til bekymringer da.

Tilbake til psykologtimene. Jeg skal som sagt være åpen og ærlig - i hvert fall prøve. Neste gang jeg skal dit, vurderer jeg å fortelle henne om mine aller innerste og mest dystre tanker. Mest fordi jeg ikke orker dette lenger. Jeg orker nesten ingenting her i livet, og jeg kan ikke bare kjempe om det helt alene. Jeg vet hva hun vil si. Jeg vet kanskje ikke hva hun vil si, men jeg har en anelse. "Kanskje en innleggelse er det beste for deg", sa hun litt før jul. "Jeg må snakke med psykologen din for å finne ut hva som er det beste for deg framover", ble det sagt av noen på sykehuset i februar. "Jeg har tenkt en del på hva vi må gjøre for å forsikre oss om at du ikke blir å skade deg noe mer", sa psykologen i forrige time. Hva vil hun da si om jeg forteller at jeg går rundt med selvmordstanker?

Grunnen til at jeg velger å skrive dette, er fordi jeg har et behov. Jeg har et behov for å snakke med noen, men er ikke modig nok til å tørre å snakke med noen om det. Jeg har et behov til å kunne få hjelp til å sette ord på tanker og følelser, noe jeg ikke vil klare på egenhånd. Jeg har et behov for å ha noen å kunne snakke med når som helst - noen som vet at det virkelig er hardt å være meg. Jeg har et behov.

..

Så lang tid tok det før de depressive tankene kom. Alle tiders.

Jeg var lenge hos psykologen i dag. Kanskje ikke lenge, men nesten 30 minutter lenger enn normalt. Vi snakket veldig mye om selvskadingen. Jeg vil ikke si at jeg var så veldig bekvem med å snakke om det, men det var ikke akkurat uventet. "Jeg har tenkt en del på hva vi må gjøre for å forsikre oss om at du ikke skader deg noe mer", sa hun. Da stakk det langt inn i sjelen. Hva mente hun med det? Jeg kunne i hvert fall forsikre henne om at jeg ikke blir å sprekke, for det har jeg jo lovet bestevenn. Men det er vel dumt å love, for man vet aldri hva som kan skje.

Mot slutten av timen spurte hun om det var noe jeg tenkte på som jeg ville si, men jeg sa nei. Ja, jeg tenkte på noe, men aldri i verden om jeg blir å fortelle om det. Da hadde hun vel endret litt på setningen over her. Og ja.. det blir tre uker til neste time. Igjen.

Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg er sliten, lei, trist og alt sånt..

..

I dag startet vi senere på skolen, og godt var det i grunn. Jeg dro på skolen med bestevenn, og vi hadde det vanvittig morsomt. Neida. Joda. Neida. Det var jo i hvert fall veldig fint å komme på skolen for så å finne ut at vi ikke startet senere likevel. Flaut.

R A N D O M

Dagen i dag er egentlig ganske grei. Jeg var utrolig sliten litt tidligere, men jeg klarte meg fint siden jeg var med bestevenn. Alt blir liksom så mye lettere når jeg er med henne. Og hvis noen lurte, så er hun helt fantastisk! Verdens beste, det er det hun er.

Jeg har egentlig ikke stort mer uinteressant å si. Bortsett fra at jeg skal til psykologen igjen i dag. Hva målet er denne gangen, er jeg litt usikker på. Sett bort ifra å prøve å være ærlig. Kanskje ikke for ærlig, for det er litt for tidlig. I hvert fall nå som jeg skal ut og reise.

Ellers får jeg besøk i helgen. Koselig.

..

Skole. Depresjon. Angst på grunn av fremføring (som jeg forresten fikk utsatt). Prøve. Fint vær. Shopping uten å kjøpe noe. Mating av ender. Latter. Glede. Kortspill. Bestevenn.



Mye vondt, men også mye godt. Jeg hadde en stor fremføring til i dag, men jeg klarte ikke å gjennomføre den, så læreren sa at jeg kunne ta den om en uke. Jeg får bare prøve da, for hun har ikke noe grunnlag for muntlig karakter i norsk på meg. Eller så må jeg bare belage meg med å stryke i norsk muntlig, som da vil si at jeg ikke består faget. Men hva gjør vel det? Jeg får jo ikke tatt høyskole til høsten uansett, ettersom psykologen blir å holde meg igjen her i hvert fall i ett år til.

..

I dag er i dag. Neida. Joda. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive.

Dagen i dag har vært både dårlig og grei. Jeg var så ødelagt da jeg våknet i dagtidlig, og kom meg ikke opp av sengen. Da ble det hjemmedag. Igjen, for tredje dag på rad. Kremt.

Da jeg sto opp litt utpå dagen, følte jeg meg helt tom. Fullstendig tom. Og innimellom kom de dystre tankene. Jeg fikk noe annet å tenke på da, siden jeg hadde husarbeid foran meg. Gud, så tungt det var å komme i gang, men det var godt. Jeg er egentlig glad for at jeg hadde husarbeid å gjøre, for det snudde om dagen min helt. Hadde aldri trodd at jeg skulle si at jeg var glad for husarbeid, men det ble motbevist nå.

Ellers kan jeg skryte på meg at jeg er litt av en værgud. Hver dag skaper jeg et flott vær her jeg bor. In my dreams.. Neida. Men været er på sitt flotteste for tiden. Midt på dagen holder temperaturen seg på rundt 25 plussgrader. Og her om dagen vippet gradestokken 30 plussgrader. I solen, vel å merke.

Nå bærer turen bort til "400 meter unna-naboen".

..

Etter mye om og men, har jeg kommet fram til at jeg ikke skal stoppe og spise. Ikke enda i hvert fall. Jeg vet hva som kommer til å skje hvis psykologen finner ut av det. Sjansen for at hun blir å finne ut av det er liten, men jeg tar ingen sjans enda. Om to uker drar jeg til London, og om tre uker drar jeg til Tromsø. Jeg vil ikke risikere å få de turene ødelagt.



Ellers er det vel ikke stort annet å si. Bortsett fra at jeg var hjemme fra skolen i dag. Igjen.

..

Den gode følelsen du får når du kan gå mange dager i strekk uten mat. Den følelsen savner jeg. Nå går det stikk motsatt. Jeg er så å si aldri sulten, men spiser så ofte. Altfor ofte etter min mening i hvert fall. Det er som en berg- og dalbane. Jeg blir gal! Jeg føler meg bare så fæl og ekkel..

Jeg må få en slutt på dette. Jeg må bare. I morgen setter jeg i gang "operasjon null mat". Om jeg ikke starter i dag, så nei vel. Ny uke - nye muligheter, er det ikke slik det sies?

..

Jeg.. jeg orker ikke mer. Det gjør så vondt.. Jeg vil virkelig bare forsvinne nå - virkelig. Jeg har muligheten, men er for feig..

..

Jeg klarte det! Jeg klarte å fortelle psykologen om selvskadingen. Hun ble ikke særlig glad, men var glad for at jeg fortalte det. Og vi snakket om skolen generelt. Valget hennes er tatt. Hun blir å tviholde meg her i ett år til, for terapien min er langt ifra ferdig. Med andre ord; jeg får ikke tatt høyskole til høsten. Tror jeg..

Jeg skulle så gjerne ha fortalt henne om de andre tankene mine. Tankene jeg ikke vil kalle selvmordstanker, men lysten til å dø. For ett par dager siden ville jeg kanskje ikke kalle det selvmordstanker i hvert fall. For når jeg tenker på hvilke muligheter jeg har og hvordan det kan gjøres, så vil det vel kalles selvmordstanker..? For et kaos..



Jeg vil bare vekk. Langt vekk. Vekk til evigheten uten liv..

..

   
Den listen vurderer jeg å ta med til psykologen i morgen. Jeg vurderer ikke, jeg skal ta den med. Men spørsmålet er om jeg blir å tørre å gi den. De to øverste punktene skal jeg snakke om, for det tør jeg, men det er de andre som er problemet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så redd.

Jeg orker ikke stort mer..

..

Jeg er bare så sliten..

..

Jeg er virkelig elendig på å oppdatere her, men mye av tiden min går til å sove hos bestevenn, og da har jeg ikke tid til å blogge. Jeg har tid, men kan ikke, ettersom hun ikke vet om at jeg blogger.

Sett bort ifra det, så har det gått nedover. Skolen har startet igjen, og jeg er allerede utslitt. Og den såkalte våren ble byttet ut med sludd i dag. Fantastisk. Ellers går alt sin gang. Jeg skal til psykologen igjen på fredag, og da har det gått tre uker siden sist gang. Jeg har satt meg et mål om å være åpen. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil leve slik lenger, og at jeg vil komme meg videre i livet. Det er vanskelig å tenke slik når ting er som nå, men jeg får gjøre det beste ut av det. Og det beste nå, er å være ærlig med psykologen. Da tenker jeg på å fortelle om maten, skolen, søvnen og selvskadingen. Selvskading har jeg ikke drevet med på mange uker, og målet er å ikke sprekke igjen. Det har jeg lovet bestevenn. Maten, skolen og søvnen vet psykologen om, men kan like gjerne fortelle hva jeg tenker om det. Og kanskje jeg bør nevne noe om at tankene om å dø virkelig er sterke. Jeg personlig, vil ikke kalle det selvmordstanker, for jeg vil ikke ta mitt eget liv. Jeg vil heller at noen andre kan gjøre det for meg. Jeg er bare så deprimert for tiden..



..

Synet av solskinn og flyvende druer + lyden av maracas og et fornøyd tantebarn = lykke♥ 

...

De siste dagene har jeg bare slappet av og vært med venner. Har hatt overnatting de siste dagene, og i kveld er det duket for jentekveld. Gleder meg!

..

Jeg elsker våren♥ Våren bringer bare så mye godt.

Hvilken årstid er din favoritt?

..

Jeg elsker overgangen fra vinter til vår♥

..